Nordland er best (Dagbladet 16 okt. 2002)
 

KVEST HAN: Jahn Ivar Jakobsen.
Foto: TOM E. ØSTHUUS

KJERRINGØY: Rett utenfor Bodø ligger denne perlen.
Foto: SCANPIX

LOFOTTORSK: Skipper Arne Helge Kristoffersen på garnbåten "Flakstadtind" løfter en ekte Lofottorsk, tatt på Røstbanken.
 

LOFOTEN: Og sola skinner hele døgnet.
Foto: SCANPIX

SVALBARD-ENTUSIAST: Arne O. Holm har vært på Mount Everest, men trives også på Svalbard.
Foto: LARS BERG BLOMSTRAND

VALNESFJORD: Rett før man kommer til Bodø passerer man Fauske kommune...
Foto: SCANPIX

SALTFJELLET: Trenger man å si mer.
Foto: SCANPIX


   
 

Jeg liker nordlendinger fordi nordlendinger liker folk. Og fordi det kan gå litt røft for seg, uten at man roper på Staten.

Av ARVE BARTNES
Torsdag 17. oktober 2002 8:57,
oppdatert 13:48


Bli med og stem på Norges beste sted å bo her.


- Kvest han!

Treneren var rasende. Mini hadde scora to mål på tolv minutter.

Treneren mente jeg måtte ta ansvar. Jeg var midtstopper, storvokst, svak teknisk - men lydig.

Der og da, på en tung fotballbane på Fauske i 1978, halvveis ut i første omgang, kunne karrieren til en kommende storspiller og framtidig Nordlands-ambassadør, tatt slutt før den egentlig var igang.

Mini var irriterende selvsikker og utrolig kort i beina. Han fikk grønske på shortsen av å jogge bortover gresset. Og han var spinkel, nesten gjennomsiktig. Men han hadde en flyt og balanse vi aldri hadde opplevd. Ikke engang høyrebacken Trond, 13 år og skostørrelse 45, fikk tuktet ham.

Selv var jeg uheldig i en duell med en av de mer anonyme spillerne på Glimt-laget. Han brakk beinet, og måtte bæres av banen. Det er den eneste gangen jeg har fått applaus på Fauske stadion.

Men Mini sklei unna. Heldigvis. På Fauske tar vi fortsatt litt av æra for at unge Mini forsto at han måtte kompensere manglende høyde med intensiv styrke-trening. Som tenåring la han på seg mange kilo muskler, og ble den kraftpluggen som tok opp i seg mange av de egenskapene nordlendinger mener er typisk for nordlendinger:

Optimisme, humor, temperament, den slående replikken og en uslitelig arbeidsmoral (når det ikke er elgjakt, godt vær, salg, dårlig vær eller snart helg).

Dessuten lyser det av Mini at han trives sammen med mennesker.

Og nettopp det er kanskje fellestrekket nordlendinger har.

For Mini og Steinar Bastesen er prototyper på den flåkjæfta nordlendingen med magelatteren, men du finner også drømmere, grublere og hamsunske svermere. Og skarpskodde intellektuelle kan du støte på både i fiskebåt og lesesal.

Nordlendingen kan også være sjenert på grensa til det selvutslettende. Spesielt mannlige nordlendinger kan være livredde for å bli tatt for en som trenger seg på.

For noen år siden gikk en kamerat av meg rundt i plastbåten. Gjennomvåt tok han seg opp på kjølen. Bølgene hogg mot skroget, sjøen var iskald og vinden pisket mot hender og ansikt. Om få minutter ville han ikke være i stand til å holde seg fast. Med et tau klarte han å svinebinde seg selv til båten før følelsen forsvant i armer og bein.

Sterkt forkommen, ute av stand til å rope eller røre på seg, la han plutselig merke til at den lokale ferja tårnet seg opp over ham. Fra rekka hørte han en litt brydd stemme.

- Træng du hjælp?

Du finner alle slag i Nordland. De duger alle sammen.

Jeg liker nordlendinger fordi nordlendinger liker folk.

Du merker det når du går ombord på lokalbåten til det knøttlille øysamfunnet Selvær lengst ute i havgapet på Helgelands-kysten, du merker det når du venter på Hurtigruta i Svolvær, eller når du går på jazz-konsert på Hemnesberget. Folk trives med folk.

Vi liker tromsværinger og finnmarkinger - rødøyde, hulkinnede, med bart og rullings - som vi møter når de reiser gjennom fylket med buss og tog for å friste lykken sørpå. Og vi liker trøndere - selv unge sersjantspirrevipper med bart og snusleppe - på vei nordover med tog og buss. 'Søringa' er heller ikke et etablert skjellsord. Og turister, selv tyskere, får råd og vink når de skal på fisketur.

Og vi liker hverandre.

Nordlendingen er utpreget romantisk. Men vi er mer direkte, ikke så klisne, som enkelte i Troms.

Jørn Hoel synger «Vi skal elske i sneen hvis du tør».

Nordlendingen kaller det «snøfokk».

Denne interessen for folk skyldes selvsagt at innbyggerne i Norges villeste landsdel fra gammelt av har vært avhengig av hverandre. Vi har bare hverandre, og vet det forbasket godt. Det er fortsatt mye mer natur enn folk i Nordland.

Naturen; det unike lyset, fjordene, havet, viddene, skjærgården og de ville fjellene, isbreene, skogene og de enesteående lakseelvene er, i tillegg til nordlendingene, en soleklar grunn til at Nordland er Norges beste fylke.

Enkelte av naturperlene, for eksempel Lofoten, er verdensberømte reisemål. Vesterålen, Hamarøy og Helgelands-kysten burde vært det.

Selv stedsnavn kan ha en magisk klang. Smak på navn som Dunderland, Trengsel bru, Junkerdal, Daumannsvika, Dalmovikhals-tunnelen, Sulitjelma og Victoriahavn. Det er navn som forteller om slit, farer og eventyr. Victoriahavn ble endret til Narvik i 1902. I utlandet er uansett Narvik trolig et av de best etablerte bynavnene i Norge. Nazi-tyskland led sitt første nederlag under kampene om Narvik våren 1940 (Eller var det -39, Grosvold?).

I slike omgivelser, og under sånne forutsetninger, må kulturen blomstre.

Det nordlanske landskapet og det nordlandske lynnet preger bøkene til en av verdens største forfattere, Hamarøys udødelige Knut Hamsun.

Og Nordland inspirerer fortsatt store kunstnerne; forfatterne Herbjørg Wassmo, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, og sangere som Halvdan Sivertsen, Kari Bremnes og Ingebjørg Kosmo, for å nevne noen få.

Og vanlige folk blir inspirert.

En av de store tingene med Nordland er engasjementet.

I den innerste vika, under den lyseste himmelen, bak det høyeste fjellet og gjennom den mørkeste tunnelen kan du på det aller minste stedet finne ildsjeler som driver med amatørteater, revy, dikt-skriving, musikk, kunstmaling, russisk-studier og lokalhistorie. Eller de fyller lokalavisen med leserinnlegg om alt fra Irak-konflikten til årets tilranelser i moltemyra.

Dette forutsetter ikke bare takhøyde - det skaper takhøyde.

Fantasirikdommen gir seg mange utslag. Bjørn, jerv, gaupe, rein, elg, ulv og ørn har sin plass i den nordlandske faunaen. Likevel skal vi ha med nøkken, draugen og andre fabelskapninger før vi er fornøyde.

Apropos mytiske skapninger. Jeg har lyst til, men våger ikke helt, å erklære Nordland for det egentlige hjemstedet til den avskyelige snømann.

Våren 1994 skulle Erling Kagge erobre Mount Everest. Dagbladets mann i basecamp var den landskjente nordlending og reporter Arne O. Holm. Dagen etter at Kagge nådde toppen, sto det en notis i en britisk avis, der en engstelig klatrer sverget på at han hadde sett den avskyelige snømann, ikke langt fra teltleiren.

Jeg sier ikke at det er en sammenheng, men jeg klarer ikke å la være å se for meg en vinterbleik Arne O. Holm, halveis nedbøyd bak en stein, med skjegg og hår strittende i alle retninger, mens han utfører morgenvasken.

Holm er forresten et godt eksempel på en moderne nordlending. Fiske og jordbruk er under sterkt press, og gruvedriften er avviklet flere steder. Kunnskapssamfunnet vokser fram. Den gravende nordlending er ikke lenger gruvearbeider, han og hun er journalister, forskere, it-konsulenter eller studenter ved høgskolene i Bodø, Narvik og Nesna.

Spesielt i Bodø, Nordlands hovedstad, ser man nye og tradisjonelle livsstiler side om side. Ved kaia ligger sjarker og fiskebåter, i bygatene går urbane studenter og nyter et yrende caféliv.

Som en digresjon må det skytet inn at det trolig er flere jenter enn gutter som tilpasser seg endringene i samfunnet. De flytter inn til byene, kanskje ut av fylket, for å få seg utdanning og spennende jobber. Gutta, som dyrker motorsport, jakt og fiske, blir igjen i bygda. Enkelte steder er drømmedama alt under 60 som kjører snøscooter.

Bodø har utviklet seg til å bli en fargerik og trivelig by. Etableringa av høgskolen har gitt byen et livlig og ungt preg.

Bodø har imidlertid ett særtrekk som det tar tid å venne seg til, en voldsom vind står inn fra storhavet absolutt uten stans. Bodøværinger er vant til å lene seg mot vinden. Da det plutselig ble vindstille ett minutt i 1987, falt folk om i gatene.

 


HAMARØY: Herbjørg Wassmo under Hamsun-dagene.
Foto: SCANPIX

 

Fakta om Nordland
  • I Nordland lever 39 prosent i ekteskap med hjemmeboende barn, mot landsgjennomsnittet på 44 prosent. 13 prosent bor med samboer og barn, mot gjennomsnittet på 8 prosent.
  • I 2000 hadde 34,4 prosent av alle 18-åringer feilfrie tenner.
  • Per 31. desember 1999 bodde det 17.498 uførepensjonister mellom 16 - 66 år i Nordland, hvilket er godt over landsgjennomsnittet.
  • 6.379 km2 av Nordlands areal består av øyer.
  • I 2000 lånte folk 114.691 bøker gjennom fjernlån og biblioteksbusser.
  • Nordland har flest registrerte campingovernattinger av de nordligste fylkene.

    Kilder: SSB og Nordland fylkeskommune

  •  

    Kampen mot den daglige vinden har også påført bodøfolk fysiologiske særtrekk. Du finner knapt en bodøværing som er i stand til å se at tårnet i Pisa er skjeivt. Men bodøværingene er smarte, dette må være en av de få byene i verden der man har lagt Storgata under tak.

    Nordlendinger er løsningsorienterte, du kan faktisk fortsatt få hjelp med bilen på mange bensinstasjoner i fylket.

    Kan noe gjøres, blir det gjort. Sansen for byråkrati er liten.

    Og folk er hjelpsomme.

    En historie som gjorde inntrykk på meg som liten var hvordan mormor fikk oppfylt ønsket om å studere til tannlege i Oslo. Moren hennes var enke, og hadde flere evnerike barn. (De kom opprinnelig fra den nydelige bygda Kvæfjord i Troms, men flere av søsknene, blant dem mormor, ble naturaliserte nordlendinger.)

    Dette var 1920-tallet, Statens lånekasse fantes ikke, kvinnelige studenter på embetsstudier, attpåtil fra distriktet, var en sjeldenhet, nesten uhørt. Det mektige Saltfjellet delte Nordland og Norge i to, vinter og vår. Oslo var en annen verden, og lå flere dagsreiser unna med båt og tog. En av mormors storesøstre hadde utvandret til Amerika, for å finne arbeid. Alt sto og falt på henne. Kunne hun gi et lån?

    Brev ble sendt. Svar kom i et amerikatelegram:

    «Leave for Oslo. Will help.»

    På sitt beste forener nordlendingen drøm og handlekraft.